Enhver til Sitt -Burzum
Jeg følger etter hesten inn I skogen
Blødende våt nedentil av eget blod
Føttene føles stadig tyngre
En bankende smerte I låret
Buksene har blitt som gips
Rundt beina der blodet har størknet
Jeg faller men reiser meg igjen
Sjanglende haltende stumpende fallende
Min jakt når sin slutt I den våte mosen
Ved månetjernets ensomme bredd
Månetjernets ensomme bredd
Månetjernets ensomme bredd
Hvorfor måjeg prøve skjebnen igjen og igjen
Hvorfor måjeg glemme smerten når såret gror
Hvorfor måjeg venne meg til en ødelagt kropp
Hvorfor måjeg glemme hvor jeg falt sist
Hvorfor måjeg glemme hvorfor måjeg glemme
Hvorfor måjeg kjenne den gamle smerten igjen og igjen og igjen
En gang denne gang går det ikke åreise seg igjen
Jeg forblir der I den våte mosen alene og døende
Det går ikke åreise seg igjen og jeg vil det ikke heller
Månen speiler seg I vannoverflaten og blinker til meg
Månegudinnen kommer til meg
Jeg fryser ikke mer
Jeg varmes av månelyset
Hvorfor måjeg prøve skjebnen igjen og igjen
Hvorfor måjeg glemme smerten når såret gror
Hvorfor måjeg venne meg til en ødelagt kropp
Hvorfor måjeg glemme hvor jeg falt sist
Hvorfor måjeg glemme hvorfor måjeg glemme
Hvorfor måjeg kjenne den gamle smerten igjen igjen
Igjen igjen igjen igjen igjen
Jeg fryser ikke mer
Jeg varmes av månelyset
Jeg fryser ikke mer
Jeg varmes av månelyset